Lærerne er visstnok den yrkesgruppen som i minst grad orienterer seg om og tar i bruk nyere forskning på eget fagfelt. Dette er et problem for utvikling av læreren, skolen og lærerprofesjonen. Det er slått fast at lærere i første rekke henter lærdom fra egnes og kollegers erfaringer. Men hvorfor er det slik at vi ikke følger med i forskning om hva som fungerer i skolen? En skulle jo tro at enhver yrkesutøver vil finne det formålstjenlig å skaffe slik innsikt, for å gjøre en bedre jobb eller for å arbeide mer effektivt?
En grunn tror jeg kan være at lærere i liten grad har vært vant til å få tilgang til konkret og relevant forskningsbasert kunnskap. Den pedagogiske utdanninga går for å være generell og teoretisk, og vil ikke alltid forberede studenten på livet i klasserommet. Derav begrepet "praksissjokket". Det er dessuten min påstand at vi pedagoger gjennom årene heller er blitt utsatt for pedagogiske trender enn evidensbasert kunnskap. Når en etter hvert har utviklet en egen undervisningspraksis, kan det nok være både tidsmessige og praktiske begrensninger i forhold til en kunnskapsbasert videreutvikling av denne praksisen.
Når lærere har vært på et godt kurs, bruker vi ofte betegnelsen "matnyttig". I det legger vi at vi opplever kurset som relevant, gjerne med elementer av høy kvalitet som kan tas i bruk og berike egen undervisningspraksis. Det er min erfaring at lærere gjerne tilpasser sin undervisning i forhold til pedagogiske nyvinninger, forutsatt at det oppleves som konkret, meningsfylt og relevant. Det er derfor et lederansvar å legge til rette for at lærerkollegiet kan bli aktører i gode læringsprosesser med innhold som man er enig om er til nytte for både den enkeltes læring og organisasjonens utviklingsbehov.
Kilde: Ertsås, T.I og Irgens, E.J. (2012). Teoriens betydning for profesjonell yrkesutøvelse. I: Posthold, M.B. (red): Læreres læring og ledelse av profesjonsutvikling. Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke AS, Bergen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar